Mulighetsrommet
Tekst og foto: BYRAA
En tur til Bodø i midnattssol var det som skulle til for å få kunstnerne Marianne Bjørnmyr og Dan Mariner til å droppe planene om å flytte til storybyer som København og Amsterdam.
Etter mange år sammen i London, fant britiske Dan Mariner og bodøværingen Marianne Bjørnmyr ut at det var på tide å flytte på seg. Begge er prisbelønte i sitt felt – hun som kunstner med en mastergrad i fotografi fra University og the Arts London, og han som fotograf med utdanning i dokumentarfotografi fra Newport University i Wales.
De ønsket å satse videre på kunsten, men spørsmålet var hvor de skulle bo?
Valget sto mellom storbyer som København, Amsterdam, Oslo og Bergen, men en ferietur til Mariannes hjemby fikk dem til å tenke seg om. Kanskje ble den britiske fotografen overtalt av timingen. De kom til Bodø en av de magiske sommerdagene hvor gradestokken krøp over 30, innrammet i majestetiske fjell og båtturer i en vakker midnattssol. Etterpå var det ingen vei tilbake. Beslutningen landet på idylliske Nord-Norge – nærmere bestemt Bodø.
– Vinteren er litt kald og lang, men når det er sommer er alt det glemt. Her føler jeg en god energi. Jeg vil bare bli her, sier Dan.
De sitter i hver sin trestol i de lyse og luftige lokalene i Storgata i Bodø – omkranset av grønne planter og fotobøker. De åpnet dørene til NŌUA for fire år siden, og siden den gang har stedet vært et friskt pust på kulturarenaen i Bodø. Tanken var å skape en møteplass og en arena for produksjon og formidling av foto som samtidskunst.
Fra London til Bodø
Da de kom over lokalet i Storgata, så de muligheten til å få inn alt de trenger for å gjøre produksjonen selv. Lokalet var tidligere en matbutikk, som nå er omgjort til 200 kvm bestående av parets egne atelier, mørkerom, bokbinderi og rammeverksted. Tanken er å bruke NŌUA som visningsrom og arena for formidling av foto som samtidskunst, i samarbeid med kunstnere, kuratorer, skribenter og kunsthistorikere fra inn- og utland.
Å flytte til Bodø er kanskje et overraskende valg for to kunstnere, som i hovedsak jobber mot et internasjonalt marked. Men nærheten til flyplassen og moderne teknologi gjør at Bodø fungerer ypperlig som utgangspunkt.
For Dan, som er dokumentarfotograf, har det å flytte nord for polarsirkelen vært en liten gavepakke.
– For meg er det fortsatt eksotisk å bo her. Når jeg poster bilder på Instagram, er det veldig mange som kommenterer hvor utrolig fint det er her oppe.
I Bodø så de flere muligheter for å starte egne prosjekter og initiativer innen kunst og kultur. I fjor var første gangen de produserte en utstilling hundre prosent i sitt eget lokale, da Marianne hadde en soloutstilling med Nordnorsk kunstnersenter.
Før pandemien var seminarer, samtaler med kunstnere, boklanseringer og utstillinger vanlig kost, men det siste året har vært preget av nedstengninger og avlyste arrangement. Også hos NŌUA har det vært unormalt stille.
– Jeg håper alle har kjent på det det siste året, hva som skjer når vi ikke har mulighet til å delta på kulturelle arrangement. Det har i hvert fall jeg gjort. Det har vært veldig klaustrofobisk, innrømmer Marianne.
Kulturen som møteplass
I tillegg til å være Marianne og Dans arbeidsplass, er NŌUA ment for å være et sted hvor folk kan møtes og komme i kontakt med likesinnede.
– I London var kulturen vår sosiale møteplass. Det var der vi møtte folk, sier Marianne.
For henne er det sosiale den største kontrastene mellom London og Bodø når det kommer til kultur. Det at man går sammen på en utstilling, bruker tid der og koser seg, vil de også skape i Bodø. NŌUA skal ikke bare være et sted for kunst og faglig påfyll, men også en plass der folk samles, utveksler tanker og ideer, og har det fint sammen.
Et initiativ de har tatt er å arrangere det de kaller en «fotobok-kafé». Det er et lavterskel tilbud hvor folk kan komme å drikke kaffe eller ta seg et glass vin, mens de blar i et stort utvalg av fotobøker med bilder av fotografer fra hele verden.
– Det er en veldig fin måte for publikum å møte fotokunsten på, samtidig som man har det hyggelig sammen, forteller Marianne.
Og folk er veldig nysgjerrige. Selv om de ikke helt vet hva som foregår så har de lyst til å sjekke det ut og være en del av det.
– Det skal være en plass der folk føler seg velkommen, ikke et sted det er skummelt å komme inn til. Man må verken kunne noe om kunst, eller ha noen spesielle meninger. Men vi vet at terskelen kan være høy for noen. Kunsten er ukjent for mange.
– Kunst skal ikke være skummelt
For Dan og Marianne er det viktig å ufarliggjøre det de driver med. Terskelen for å komme inn på NŌUA skal være lav.
– Jeg hadde noen inne her i forrige uke som lurte på om han måtte ha på seg finstasen for å komme inn, smiler Marianne.
– Det er viktig for oss at folk får følelsen av at kunst ikke er så skummelt. Du kan komme rett inn, du må ikke være «in your best behaviour», legger Dan til.
– Jeg hadde noen inne her i forrige uke som lurte på om han måtte ha på seg finstasen for å komme inn.
De er tydelige på at man absolutt ikke trenger å kunne noe før man møter opp på et arrangement. Mange er nemlig redde for å bli spurt hva de synes om kunsten, og at de føler de må komme med et korrekt svar.
– Man må få oppleve ting på sine premisser. Vi jobber mye med formidling, og har fokus på å unngå det vanskelige språket og de faglige uttrykkene. Du skal ikke vært nødt til å komme inn i et rom og tyde ting selv. Det er noe som henger litt tilbake til fortiden, det at man skal være kunsthistoriker for å analysere bilder, forteller Marianne, samtidig som hun innrømmer at hun også kan føle seg litt ukomfortabel på ukjente arenaer.
– Men det er kanskje den tingen vi alle må jobbe med felles her i Bodø, at kultur ikke skal være skummelt. Det er jo sjeldent noe går galt når man går på et kulturarrangement, og det er vår oppgave å formidle dette.
Det jobbes også med at innholdet til NŌUA ska tilpasses et yngre publikum.
– De unge er framtidens kunstnere og publikum. Vi må begynne en læringsprosess nå, for det er de som skal løfte videre, sier Dan.